Korean Clubs/Koreanske klubber

[Norwegian further down]


Some things are very different in Korea and Norway, one thing is competitiveness. I noticed this when I wanted to join a club at Yonsei, my uni. In Norway clubs are basically open to everyone, except in instances where you need a skill, for example singing, but not always even then.

Not so in Korea. I wanted to join a fitness club and was not prepared for what was to come. First you had to announce your interest, then you were invited to an interview. A group interview. Basically all we had to do was introduce ourselves and say why we wanted to join. And that was it. They said they would contact us the next day, but they didn't contact me. When I asked, I was told I was not on the list. =(

Not only having to be selected is different, but the method of interviewing seems different (it being difficult to assess from only one experience, I can't verify that this is how interviews are usually coducted). Interviews in Norway are often active communication, while here we were supposed to present ourselves in a small speech. Not knowing this, I only introduced myself very shortly, and thus didn't manage to make a good impression.

I might try again if it is possible next semester. Seeing as I am familiar with the procedure, I might be more successful. =D

------------

Noen ting er veldig forskjellig i Korea og Norge. For eksempel konkurranse instinkt.
Jeg merket det veldig da jeg ville bli medlem i en klubb på Yonsei, universitet mitt. I Norge er klubber for det meste åpne for alle som vil, bortsett fra ting det krever et visst talent, for eksempel synging, men ikke alltid da engang.

Slik er det ikke i Korea. Jeg hadde lyst til å bli medlem i en fitnessklub, men var ikke forberedt på hvordan det ville foregå. Først måtte du vise interesse, så var det et intervju. Et gruppeintervju. Vi måtte egentlig bare introdusere oss og si hvorfor vi ville bli medlem. Og dett var dett. De sa de ville gi oss svar neste dag, men jeg hørte ingenting. Da jeg spurte, fikk jeg vite at jeg ikke var blant de utvalgte.

Det er ikke bare det å måtte bli valgt som er anderledes, men også hvordan intervjuet blir utført virker anderledes (siden jeg bare har én erfaring, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er den vanlige måten). Norske intervjuer er vanligvis basert på aktiv kommunikasjon, mens her skulle vi bare introdusere oss selv i en liten tale. Siden jeg ikke visste om dette, sa jeg veldig lite om meg selv og fikk ikke gitt et godt førsteinntrykk.

Det kan hende jeg prøver meg igjen hvis mulig neste semester. Siden jeg kjenner prosedyren, vil jeg sannsynligvis ha en bedre sjanse i så måte.